Skip to content →

Konvensjonell trykketeknologi

Uansett hvilken trykkmetode en snakker om, vil vi når vi ser på et hvert sluttprodukt kunne se to forskjellige områder av trykkeprosessen. Her snakker vi om bildeområde (området med trykk) og ikke-bildeområde (området uten trykk). Med dette menes at når for eksempel et papir får et trykk, vil ikke stemplene møte hele arket, men deler av arket vil være uten trykk for å skape effektene enten av tekst, mønster eller bilde. I løpet prosessen blir all informasjon bearbeidet slik at bildeområdet under trykkingen blir skilt fra ikke-bildeområdet, og dermed sitter en igjen med et sluttprodukt der begge områdene avhenger av hverandre for at produktet skal være perfekt. Om et sluttprodukt har bare bildeområde, vil det ikke ha noe form for mønster, struktur eller skrift. Har et sluttprodukt bare ikke-bildeområde, vil det være tomt eller blankt, som for eksempel et hvitt ark.

Dagens trykkteknologi

I dagens trykkteknologi er det vanlig å snakke om fire forskjellige teknikker. Den første er plantrykk, eller flattrykk, som er metoder for å fremstille bilder. Ved plantrykk vil det ikke være noen høydeforskjell i det trykkende, og det ikke-trykkende elementet. I og med at dette brukes til å fremstille bilder, vil det ikke være noen strukturer eller ujevnheter i platen, dette gjør at bildet/trykket blir helt flatt. Eksempler på slike trykk er litografi, monotrykk, offset og overføringslitografi.

Den neste teknikken er høytrykk. Høytrykk er egentlig en fellesbetegnelse for flere typer trykk, og den brukes både av kunstnere og av industrien. Ved høytrykk vil de trykkende elementene ligge høyere enn de andre. Et vanlig håndstempel er et godt eksempel på høytrykk. Andre eksempler på høytrykk er tresnitt, linoleumssnitt, potettrykk, blokktrykk og tresnitt.

Videre har vi teknikken dyptrykk. Ved dyptrykk vil et motiv påføres mekanisk eller etses inn i en plate. Ved dyptrykk nytter en seg av kjemikalier som for eksempel syre i tillegg til andre mekaniske redskap. Plate som skal trykkes vil være gravert, eller ha fordypninger, og når farge blir påført vil denne legge seg i fordypningene. All farge som ligger over vil bli tørket bort, og de nå fargede fordypningene eller graveringene vil utgjøre trykkets mønster. Platene som brukes til dyptrykk er vanligvis av kobber eller sink, men en kan like gjerne bruke andre typer materiale. De forskjellige typene av dyptrykk er fotogravyr, kaldnålsradering, mezzotint, kopperstikk, etsning, linjeetsning, autotypi, punktgravyr, akvatintetsning og mykgrunnsetsning.

Den siste teknikken er silketrykk, eller serigrafi som det også kalles. Silketrykk er en grafisk metode brukt ved trykking av bilder. I denne metoden overfører en farge til underlaget ved å spenne et stramt finmasket klede over underlaget. Kledet, eller duken, har motivet påtegnet, slik at det fungerer som en sjablong. De områdene som ikke er påtegnet, blir heller ikke påført farge. Fargen en påfører de påtegnede områdene vil trenge gjennom den finmaskede duken, og danne det ønskede motivet på underlaget. Silketrykk er en rimelig måte å trykke på, da det ikke krever kostbart utstyr. Silketrykk er populært både i industri og til kommersiell bruk, gjerne til trykking av reklameplakater og til trykk på diverse klær.